Anoreksi
Jeg våknet, det var tidlig om morgenen. Jeg hadde ikke fått så mye søvn i det siste. Jeg var sliten og trøtt, men klarte ikke og sove. Jeg lå og glante opp i taket. Så meg omkring i rommet, og da var da det gikk opp for meg. Det gikk opp for meg hva det var jeg hadde blitt, hva jeg hadde gjort mot meg selv, hva jeg hadde utsatt meg selv for. Jeg hadde anoreksi, og jeg skjærte meg selv på armen, for og unngå og tenke på det. Det var liksom så godt og slippe og tenke på den psykiske skaden min. Jeg trengte bare og tenke på den fysiske skaden. Jeg hatet jo kroppen min, den var liksom for stor og for stygg.
Jeg begynte med og slanke meg forsiktig, men jeg ikke ned en eneste kilo. Så begynte jeg og trenene. Jeg begynte og gå ned, men det gikk for sakte for meg. Jeg ville at det skulle gå fortere. Jeg sluttet helt enkelt og spise. Snart trente jeg også som en besatt. Kiloene raste av. Jeg ble bare tynnere og tynnere, men jeg ble ikke noe gladere. Jeg følte meg ikke noe bedre. Jeg følte meg bare verre. Til slutt begynte mamma og merke det. Hun sa at jeg var nødt til og spise, men hun var for sendt ute. Nå klarte jeg ikke og spise, uansett hvor mye jeg prøvde så kom maten bare opp igjen. Jeg ble svakere og svakere. Jeg gråt hver eneste natt, jeg orket det bare ikke mer.
Jeg valgte denne novella ganske tilfeldig. Den er skrevet i 1. person og fra hennes/hans synsvinkel. Jeg syns ikke denne innledningen var særlig spennende, og ville heller ikke lest videre. Den begynte rolig, og forfatteren lar ikke leseren tenke selv. Alt står der, og jeg klarer ikke finne noe “mellom linjene”.
Syns innledninga var ganske kjedelig, og nesten mer refererende enn spennende.
18 år
’18 år. Hva er vel det? 18. Ett enkelt tall med to tall. Å bli 18. Å være 18. Noen sier at det er en stor forskjell mellom disse to begrepene, mens andre sier at de merket ingen forskjell i overgangen. Man kan vel ikke helt forestille seg hvordan det er å være 18 om man ikke er 18. Man har forventninger til det å bli 18, men disse minker etter hvert som man nærmer seg. Det gjorde i alle fall mine. Hadde så store forventinger. Tenkte at det skulle bli noe stort, for jeg skulle jo bli 18 år! Men, men… Slik var livet. Jeg tenkte jeg kunne gjøre ting som jeg aldri før hadde fått lov til! Bare tanken på alt det. Karuseller, reise alene, være mer med venner, kjøre bil, ha mer tid for meg selv, flytte hjemmefra osv. Høh… Virker litt dumt nå når jeg tenker på det. Mye av dette har jeg jo fått før jeg ble 18. Noe har jeg faktisk mistet. Hm… Rart å tenke på. Men noen forventinger har jeg fortsatt. Slik som å handle på internett uten pappas tillatelse, vise fram bevis i butikken og slikt… hm… tenke tenke… ‘
Jeg syns denne innledninga var mer spennende. Å starte med et spørsmål hjelper til å få leseren til å spørre seg selv og ville lese videre for å finne ut svaret. Jeg syns denne innledninga var mer spennende også fordi jeg kjenner meg mer igjen i denne novella. Alle har vel forvnetninger til året man fyller atten!
Innledninga er skrevet i 1. person denne også, og det er fra hennes/hans synsvinkel.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar